Hest er best på maten

– Vi måtte nesten skravere ned litt på dyrene, nå med alle disse barna, nærmest unnskylder Lina og ser nesten litt overrasket ut, som om ungeflokken rundt bordet, helt uten antegning, har kommet til av seg selg. Liksom fra intet. I dag er det egenfisket ørret til middag. Guttene Tor, Gustav og Tage, henholdsvis 10, 9 og 5 år, har vært oppe store deler av natta for å fiske. Bare lillesøster Melissa 4, har latt det meste av middagen bli igjen på tallerkenen. Ja, ja, det er ingenting å mase med. Så spiser hun vel mer i morgen. Lina begynner å rydde av, men skotter samtidig bort på mannen Sondre (43): – Er vi ikke egentlig litt sent ute med kveldsstellet?

Ei luke for øl

Den største kua, NRF 96, Charlotte, står allerede klar ved grinda. I grunn har hun stått der lenge. De øvrige, noen rene telemarkskyr, andre en lett krysning, ligger tålmodige og tygger drøv på setervollen og venter. For min del kan de vente til i morgen. Jeg har vært budeie for 200 melkegeit, i vår var jeg også med under lammingen, en seanse landbruks tjenester noe feilaktig solgte inn som «vårens vakreste eventyr», men aldri har jeg jobbet med kyr. Må man ikke egentlig, som Lina, ha tunge vekttall fra husdyrvitenskap og avl og genetikk på NMBU, for å håndtere slike svære dyr og være med å melke? Lina trekker seg i en mørk arbeidsdress av merket Flor. Rundt hoftene har hun spent på seg en praktisk fjøskrakk. Med den kan hun i enhver anledning bare sette seg ned og på det viset spare ryggen. Å være melkebonde er trening i seg selv. Du sparer ut giftene til helsestudio, men bevegelsene kan være statiske og repetitive. Det hadde unektelig vært sunt med en daglig økt såkalt stølsyoga. Lina sukker: – Dessverre blir det sjeldent tid. Heldigvis har hun denne lille krakken. Heldigvis er det også en lite innvendig rute mellom fjøset og meieriet.

Kna, knø og knå

Der inne, rett på den andre siden, står Sondre. Ikledd en kjemikers hvite lagerfrakk er han i full gang med separering av fløte og melk. Av skummamelka skal han yste knåost. Kunsten har han lært av bestemor, hun igjen antagelig fått oppskriften av sin mor, og fra hennes mor igjen. – Det er slags pultost, forklarer Sondre peda gogisk, men gir seg ikke med det. – Noen mener at ordet «pulta» betyr grøt på latin. I Buskerud kaller man det «trøg» og i Vest- Telemark for «kna» – eller knøost. Navnene er litt ulike, men alle er krydret med karve. Forklaringen på dette er krydderets tilgjengelighet, mener Sondre, – dessuten skal den ha en konserverende effekt. Brått blir han avbrudd av at noen banker på vinduet. Signalet betyr bare en ting. Ikke mange sekundene etter kan Lina, på sin side av kvelds arbeidet, strekke en arm ut etter ei brun flaske. Sondre smiler sjenert:
– Joda, det stemmer det, på logoen står det Flatdal meieri, men de siste årene har den delen av driften lagt hit på stulen, og meieriet på Flatdal er omgjort til mikrobryggeri. Heller ikke nå kan Sondre dy seg, han bare må servere den fabelaktige historien om ølgjæren kveik som på forunderlig vis, lurte seg unna Emil Christian Hansens idé om å, på begynnelsen av 1900-tallet, iverksette en storstilt standardisering av norsk øl. Også her Sondre en kløpper med ord, for det er ikke bare ost som har mange geografiske varianter i dette landet. Det samme gjelder «kveik». Noen steder heter den «berm», andre steder «gong».

I bøtter og spann

Det IT-konsulent Sondre egentlig er, men som han sier: – Til slutt tjente jeg så godt at jeg bare behøvde å jobbe to dager i uka. Ikke bare var han rik. Han kjedet seg også. Enden på visa ble tre nye utdannelsesløp og det helt samtidig. Matvitenskap og agroøkologi tok han på NMBU, kulturhistorie på Universitetet i Oslo, Uio, som rosinen i pølsa, leste han også tradisjonsmat studie ved Raulandakademiet. Det var på NMBU han traff Lina, som nå banker på nytt. Denne gangen er det ikke øl hun vil ha, men må minne ektemannen om å trekke melkeslangen ut og la den siste melka renne ned i en større beholder som står parkert på meieriets nordende. Her i gården er det nemlig ikke bare menneskene og katten Charlie som drikker upasteurisert melk, kalvene må også få smake. Lina er overbevist: – Fra mars til september gir vi kalvene melk, dette styrker immunforsvaret og gir oss en sterk og frisk besetning.

En drøy time har gått. Ostemassen ystes til dagen etter. Det av melk de ikke selv skal benytte, blir neste morgen hentet av TINE. Den siste kua beveger seg makelig inn i fjøset.

Sondre våkner fra sin egen forelesning:
–Men, oi! Nå holdt vi på å glemme det! Lovte jeg ikke at du skulle få prøve å melke? – Jo, svarer jeg litt forstyrret. Hvorfor kommer han trekkende med dette nå? Nå som vi hadde det så koselig?

Siste man ut

Lina holder fram en pakke blå latekshansker, river opp fire tørk fra en tørkerull og ber meg dyppe to av dem i vann, og tørke av med de andre. Jeg huker meg under kuas mage. Vasker og tørker jur.

– Hold i halen, oppfordrer Lina. – Så trykker du på pila som indikerer at vakuumet starter, deretter bøyer du opp et og ett organ og pass på slik at den ikke suger inn for mye luft. Kua står stille. Her er det jeg som er nybegynner, ikke hun. Organene festes. Det går bra. Det går bra. Jeg er ikke redd. Selv ved siden av en diger ku med horn, er jeg ikke redd. Men nå er det som om Lina har hørt tankene mine: – Våre kyr er nok mindre enn de fleste.

Jeg velger meg en støl

Min nyervervede stolthet siver ut med et lite sukk. En tilsvarende lyd kommer ut av melkeorganene og kua er klar og kan slippes hun ut på den andre siden, til engblomster, smylegras, rogn og bjørk, og et fritt liv. Forresten er det ikke bare buskapen som er frie her. – Vi stresser ikke, presiserer Lina. Sammenlignet med andre har familier er det kanskje ikke like fett. Til gjengjeld har de hverandre, en gård, et bryggeri, et meieri og en støl. Det er nå Lina sier den setningen som jeg, med min selektive hørsel tok feil av. – Man måste jamföra. Det hun i virkeligheten sier er minst like klokt: - Man måste välja.